Lev i nuet

"Å være, eller ikke være, det er spørsmålet" - Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Shakespeare kunne ordlegge seg, ja. Når jeg hører denne steningen spinner mye rundt i hodet på meg. Jeg tenker selvsagt først på Hamlet, men etter det kommer en av favourit bøkene mine inn i bildet: Appelsinpiken, av Jostein Gaarder. Jeg får Måneskinn sonaten på hjernen (fordi den er spilt av hovedpersonen i boka) og jeg begynner å tenke.

Vi lever på denne planeten i nesten hundre år. Eller, vi forventer at vi kommer til å leve i allefal 80, men vi kan dø hver eneste dag. Dette kan være min siste stund. Det er rart å tenke på at vi går her og planlegger hva vi vil gjøre resten av livet i steden for å gjøre noe ut av det nå. Tenk på alle timene vi jobber livet av oss for å få gode karakterer, slik at vi kan komme inn på studier og få gode jobber. Vi blir gamle før vi når 20.

Hva sier dette om dagens samfunn? Er vi overarbeidet? Nah! Vi bare har ikke tid til noe annet. Og da kommer vi tilbake til utgangspunktet: Vi har ikke all verdens tid!

Jordens utvikling var på mange millioner år. 16 av disse er ikke mye. Disse seksten bruker vi på å sitte på skolen der egen tenkning blir mer og mer borte. Det bare er sånn! Får vi vite. Men hva skal det bety? "Verden er bygget opp av atomer," men hvordan vet vi det? Hva er egentlig et atom. Hva er egentlig et proton? Hva vil det si å ha positiv ladning? Hvorfor kaller vi det det?

Hva skal jeg si? Skal vi bare ta til takke med at det er sånn?

Skal vi begynne å krangle med Einstein? Vi tar en annen vinkel: Du leser en bok. For eksempel Harry Potter. Når du ser filmen (og selv om du kanskje ble skuffet), vil du bli påvirket. Neste gang du leser boken, ser huset til Harry Potter helt anderledes ut. Kjøkkenet, som du alltid har tenkt skulle være til høyre, er nå til venstre. Alle bildene du hadde er nå erstattet med nye fra filmen. Nesten helt ubevisst. Vår fantasi blir overlappet!

Tilbake til setningen: "Å være, eller ikke være". Vi er her bare en gang. Så blir alt svart og vi sover for alltid, eller kanskje vi til og med går til himmelen. Uansett vil ikke vi fortsette der vi slapp, selv om vi skulle bli reinkarnert.

Det er rett og slett et spørsmål om å være til eller ikke. Å leve nå!

Konklusjon: Ta en kopp te, slapp av og nyt livet innimellom. Med god musikk, en bok, eller i allefal fantasere litt i ny og ne.